Når gjengen blir mindre

Tider skal komme og tider skal henrulle. Du vet at du er i en internasjonal gjeng når du bare får kjenne folk i et halvt år før du må ta farvel.
Denne gangen var det Ken som sa farvel.

Ken var vel kanskje den første kompisen av hankjønn her nede, og det er gjennom han jeg har blitt kjent med bortimot 80% av de jeg kjenner her nede. Fotball, Hiking, Sykkeltur, Sushi og Kirkekaffe. En god fyr.

Men slik er det nå engang. Livet går videre. Men ikke før du har hatt en overraskelsesfarvelfest for vedkommende som reiser. Vi var rundt 20 stykk samlet i leiligheten for å "feire" hans avskjed.

Slik er altså livet som volontør i utlandet. Du vil bli kjent med folk du etter all sannsynligvis aldri vil treffe igjen. Hvordan forholde seg til det? Utfordring.

Sånn apropos volontør. Dere som er klare for et friår eller å reise litt eller bli kjent med israel, kan jo se her. Caspari leter nemlig etter en ny volontør til neste år.

Ellers går livet som vanlig. For å speede opp hverdagen kan du for eksempel be en av dine totalt uerfarne medboere om å klippe håret ditt. Det kan bli katastrofe, men i dette tilfellet gikk det bra. Silje imponerte med medfødte frisøregenskaper.

Værmessig står det ikke så bra til her i Jerusalem. Lørdag våknet jeg av tordenbrak, samt at haglet banket på vinduet mitt. Afrikansk vinter, hjemmekjært nok i grunn...

Ellers alt vel.



Et lite utvalg av folkene på Kens avsjedsfest.


Silje og Ken på avskjedsmiddag på Cinemateque.



Det nærmeste jeg kommer vinter i år.


Siljes Friørbrillianse.