lørdag 30. mai 2009
onsdag 27. mai 2009
En måned igjen...
Når jeg går inn i den siste måneden innser jeg at det er masse ting jeg ikke har gjort enda.
En av disse tingene er å gå på fotballkamp.
Lørdag var ventetiden over. Beitar Jerusalem spilte kamp mot Bnei Sakhnin.
Resultatet ble 3 - 0, kampen var like dårlig som en tippeliga kamp. Cirka.
Det spennende med kampen er at Beitar er det mest jødiske laget i ligaen og stiller uten arabere i lagoppstillingen. Bnei Sakhnin er rake motsetningen. Det skulle jo være duket for litt av hvert, men som kjent er det jo ikke duken du kommer for å se når du går på fotballkamp...
Beitar vant Cupfinalen tre dager senere, jeg har i alle fall sett Cupvinnerne live. Det kan jeg vel få skryte av...
Det nærmeste vi kom en slosskamp var dette. Ikke at vi håpet på en slosskamp, men...
I mangel på skikkelig underholdning på stadion, håpet vi på å stimulere våre kulturelle krav på kosert med TYPO. En grei sak. Ikke verdens beste band, men langt ifra verdens verste.Alltid hyggelig å henge med venner på konsert uansett.
TYPO
Tirsdag var dagen for Caspari staff day out. Teambuilding på gang. Herodion, Bet Guvring og grillings var programmet for dagen. Hyggelig å kunne henge med Casparifamilien uten å måtte tenke på jobb.
Her kunne jeg avsluttet som en ni-åring ville avsluttet sin stil om "Hva jeg gjorde i forrige uke": "Alt i alt var det en fin uke"
Chris og Heidi hadde dey usannsynlig hyggelig på turen. Vi lar oss ikke stoppe av dårlig vær...
Caspari familien:
Hanna, Heidi, Alec, Rachel, Henna, Knut og Chris.
Knut fikk se lyset i løpet av dagen. Etter dette vil Caspari ta en mye mer karismatisk vending.
God helg
Chris
En av disse tingene er å gå på fotballkamp.
Lørdag var ventetiden over. Beitar Jerusalem spilte kamp mot Bnei Sakhnin.
Resultatet ble 3 - 0, kampen var like dårlig som en tippeliga kamp. Cirka.
Det spennende med kampen er at Beitar er det mest jødiske laget i ligaen og stiller uten arabere i lagoppstillingen. Bnei Sakhnin er rake motsetningen. Det skulle jo være duket for litt av hvert, men som kjent er det jo ikke duken du kommer for å se når du går på fotballkamp...
Beitar vant Cupfinalen tre dager senere, jeg har i alle fall sett Cupvinnerne live. Det kan jeg vel få skryte av...
Det nærmeste vi kom en slosskamp var dette. Ikke at vi håpet på en slosskamp, men...
I mangel på skikkelig underholdning på stadion, håpet vi på å stimulere våre kulturelle krav på kosert med TYPO. En grei sak. Ikke verdens beste band, men langt ifra verdens verste.Alltid hyggelig å henge med venner på konsert uansett.
TYPO
Tirsdag var dagen for Caspari staff day out. Teambuilding på gang. Herodion, Bet Guvring og grillings var programmet for dagen. Hyggelig å kunne henge med Casparifamilien uten å måtte tenke på jobb.
Her kunne jeg avsluttet som en ni-åring ville avsluttet sin stil om "Hva jeg gjorde i forrige uke": "Alt i alt var det en fin uke"
Chris og Heidi hadde dey usannsynlig hyggelig på turen. Vi lar oss ikke stoppe av dårlig vær...
Caspari familien:
Hanna, Heidi, Alec, Rachel, Henna, Knut og Chris.
Knut fikk se lyset i løpet av dagen. Etter dette vil Caspari ta en mye mer karismatisk vending.
God helg
Chris
onsdag 20. mai 2009
Al Zaher & Al Ghouti in Jordan - The long story
To gutter trenger minimalt med planlegging når en skal på tur. Alt som var sikkert var at bussen vår gikk klokken 07.00 en varm fredags morgen.
Reisekompis Tristan.
Etter bare en halv time på en buss full med unge mennesker som skal til Eilat for å slippe litt luft ut av ventilen angrer jeg. Vi nærmer oss slutten av nedstigningen til jordandalen og solen er allerede godt i gang med sin daglige rutine. På vei mot Zenit, bare for å trekke seg tilbake igjen derifra. Gradene på gradestokken kryper oppover samtidig som bussen stiger nedover mot dødehavet. Hvorfor i all verden har jeg langbukse på meg?
I Eilat skiftes joggebuksa ut med shorts. Buksa inntar en plass lang nede i sekken, og kjenner på fuktigeten i lufta at den kan takke farvel til forventingene om å kjenne varmen fra sola og alt for klamme legger på en stund.
Her er begge representert i shorts, godt brukte shorts. Når du bare har med det en shorts ser du at fargen forandrer seg for hver dag du er på tur...
På grensen er vi helt alene. To relativt unge menn. En fra Canada og fra Norge. De kommer fra Israel og vil inn i Jordan, noe en hel horde med mennesker ville ristet på hodet av idet de står klare for å krysse jordanelven for gå nettop andre veien. Men denne horden, eller israelsfolket om du vil, ser vi bort i fra i denne omgang. De har relativt lite med vår tur å gjøre nemlig. Faktisk er det meste forskjellig fra deres situasjon til vår. De ville inn i landet, vi ville ut. De kunne bare krysse elven for å komme inn, vi måtte betale 90 shekel og godsnakke med IDF. De ville innta landet, vi ville bare se hvordan de levde på andre siden. Alt er forskjellig. La oss glemme israelsfolket for denne gang.
"Aqaba?" sier drosje sjåføren og nevner en pris som er hinsides. (Ikke hinsides grensa, altså israelsk, men hinsides hva som er rimelig, altså urimelig)
Vi har ikke store valget når vi står der med ryggsekker og er klare for å komme oss til Aqaba fortest mulig. Men slik er det nå endelig på en grenseovergang i ørkenen, selgers marked. Jalla Habibi.
Dersom noen i fremtiden nevner Aqaba til meg, kommer jeg til å tenke tilbake på det som skjedde på turen. Ikke at det skjedde noe spesielt, men det er da eneste gang jeg har vært i Aqaba.
Aqaba er stedet hvor ordet "telt" betyr to senger under et forsøk på et tak og noe som med enormt godvilje og etter fire runder i baren kan tenkes å bli beskrevet som vegger. Men billig var det jo, noe som i og for seg hjelper like mye på nattesøvnen som ren luksus.
Enkelte ganger gjør du noe i livet som blir husket som "første gang jeg..." Som erfaren snorkler kan jeg si jeg har sett masse av det som er å se av småfisk og koraller i det indiske hav og i rødehavet, men jeg har aldri kronet meg selv med ordene "ja, jeg har prøvd å dykke". Men nå kan jeg altså det. Om enn det var en dyr opplevelse, må jeg si at følelsen av å sitte på ti meters dyp og kikke på livet og korallene gjorde opplevelsen verdt det. Når jeg blir gammel skal jeg fortelle mine barnebarn om "Første gang jeg dykket, det var i Aqaba. Ja, det var før krigen..." Den historien kommer like etter min utlegning om hvordan jeg drepte dødehavet.
Dette er første gangen Tristan blir ofret på et alter. Neppe en historie for barnebarn dog...
"Don't go to high altitudes after diving" Stod det med store bokstaver på kontrakten vi måtte skrive før vi dykket. På neste linje stod ordene: "I realize taht Petra is at a high altitude" og helt nederst kan en nå se min kaligrafiske signatur som betyr at jeg selvfølgelig ikke vil gjøre noe så dumt som å reise til Petra etter å ha dykket. Men hva kan en si? Jeg er vel kanskje en rebell i utgangspunktet. En advarsel er det samme som en fristelse. Så lenge du bare kan mate rakkerungen i ditt innerste, så skulle vel alle være fornøyde. Mes at alt de snille og de som følger reglene, for rakkerungen fikk jo mat han også.
Fordelen med høyden er den medfølgende utsikten. Her på en topp etter en av våre fire store fjellturer i løpet av to dager
Bussen fra Aqaba til Petra hadde to ledige plasser når ankom buss stasjonen. Beleilig. Det eneste som ikke klaffet var at beinplassen var begrenset til en tredejedel minus en halv i forholdt til våre bein. Med et smil greide vi alikevel å komme oss til Petra, hvor resten av passasjerene fant ut at det de hadde trodd var et smil på leppene våre bare var en grimasje for smerten vi måtte utholde.
The Orient Gate Hotel ble vårt hjem for to netter. Frokosten - om man er så snill mot måltidet og kalle det for en frokost - bestod av ett egg, pitabrød, syltetøy og ost. Istedet for å ønske oss en god morgen var det som om frokosten ropte "Betal litt mer for et sikkelig måltid neste gang" til oss.
Etter å ha oversett opp mot 37 tilbud om å ri på hest eller esel ned til Petra, de fleste fra beduinerunger så unge at de ville kvalifisert til Gutter 12 i en norsk rideliga, kom vi endelig til Petra's berømte pølse i rosin, eller pinsevennen i den lutherse menigheten om du vil. Det som skiller seg ut med andre ord. The treasury er det første som virkelig imponerer i Petra. Det er utrolig og fascinerende.
Meg foran the treasury. Utrolig stor sak. Jeg liker jo å tro at jeg er relativt høy...
Når sant skal sies, og det skal det jo på orkesterplass, så vil jeg si at Petra må være like kjedelig som Walker Texas Ranger uten Chuck Norris - Dersom du ikke likker å gå lange turer i fjellet.
Hadde det ikke vært for at vi tok oss 4 turer, hver på 2-3 timer rundt omkring i hele Petra og såg oss omkring, tror jeg Petra hadde vært en stor skuffelse. Derfor skal du som sitter og leser her, om du enda henger med, ta en penn og skrive "Chuck Norris" bak øret.
Hvorfor? Jo, for neste gang du ser det vil du tenke: "Jeg må huske å ta med gode tursko dersom jeg skal til Petra."
Turen hit - til the monastery - er en av grunnene til at du må ta med gode sko. Turen tok et par timer og 800 x 2 trappetrinn. Her poserer Tristan innenfor sømmelighetens grense.
To dager i Petra, 16. og 17. mai. To merkedager i norsk historie. To merkedager i min beinmusklatur. Mange kilometer og tusenvis av trappetrinn måtte vike for mine sandaler. Det er sånn som du husker med glede. Hvis du har glede av det, og hvis du husker det. Det er nemlig den kombinasjonen som gjør at du kan huske med glede. Det gjør jeg.
Den kongelige graven i Petra.
The treasury sett ovenfra. Et bilde som ikke alle Petraturister får tatt, du må nemlig belage deg på et par-tre timer og hundrevis av trappetrinn.
Vi hadde selvutløser til lunsj.
Den siste trasketuren gikk i dette landskapet. Hvorfor finne den vanlige veien ut av Petra når du nesten kan gå deg vill? Når vi fant veien etter halvannen time var vi tom for vann. Jeg er enda takknemmelig for bilen som plukket oss opp før dehydrasjonen plukket oss ned.
Mandagen var en transportetappe. Vi var klare for litt historikk både bibelsk og vitenskaplig.
La oss ta transporten først. Fra Petra går det buss til Amman, den er grei. Men vi skal til Madaba. Hva så? Jo, naturligvis tar du bussen så langt du kan, og så ser du hva som skjer. I dette tilfeller skjedde dette:
Vi møter en fyr som skal samme plass som oss. En kamerat skal plukke ham opp. Mens vi venter kjenner vi svetten renne. Solkremen vi tok på om morgenen har kapitulert og blir transportert vekk fra steder som er smarte å beskytte for sol ved hjelp av svetten og tyngekraften. Omsider kommer vår venn for å plukke oss opp.
Det er merkelig hvordan den første setningen i en samtale kan prege hele samtalen. Samtalen som fant sted i bilen fikk i alle fall varige mèn av den første setningen.
"I love Osama bin Laden"
Deretter kan dere jo gjette på hvilken vei samtalen gikk. Men så lenge bilen gikk i rett retning kunne samtalen gå som den ville, vi kom oss i alle fall til Mount Nebo.
Meg og Moses' utsikt. Håper han ikke hadde så uklar sikt.
På mount Nebo klatret Moses opp en dag med klart vær. Her fikk han se landet hans folk var lovet, men som han selv ikke fikk sette sine ben i. Utsikten gav ham lov til å se hele landet. Fra Tiberias sjøen i nord til Negevørkenen i Sør.
Denne utsikten gjør at det kanskje ikke helt unaturlig finnes et kart over helliglandet i St. Georges kirke i Madaba. Venskligere å forstå er det at kartet jeg stod og kikket på faktisk er verdens eldste kart. Fra det 6. århundret e.Kr. i detaljert og imponerende mosaikk.
Utdrag av verdens eldste kart. Det viser gamlebyen i Jerusalem, kjenner du det igjen?
Neste gang noen spør meg om jeg har sett verdens eldste kart med mine egne øyne skal jeg forsyne meg svare ja.
Fra Madaba ble resten av turen er ren formalitet. Bokstavelig talt. Stempling i pass, betaling av billetter og en "takk og på gjensyn" til Tristan utfor leiligheten. Formaliteter er tross alt en fin måte å avslutte ting på, bare en ikke blir for formell, det ville jo vært kjedelig...
Visit Jordan.
Chris, over og ut
Reisekompis Tristan.
Etter bare en halv time på en buss full med unge mennesker som skal til Eilat for å slippe litt luft ut av ventilen angrer jeg. Vi nærmer oss slutten av nedstigningen til jordandalen og solen er allerede godt i gang med sin daglige rutine. På vei mot Zenit, bare for å trekke seg tilbake igjen derifra. Gradene på gradestokken kryper oppover samtidig som bussen stiger nedover mot dødehavet. Hvorfor i all verden har jeg langbukse på meg?
I Eilat skiftes joggebuksa ut med shorts. Buksa inntar en plass lang nede i sekken, og kjenner på fuktigeten i lufta at den kan takke farvel til forventingene om å kjenne varmen fra sola og alt for klamme legger på en stund.
Her er begge representert i shorts, godt brukte shorts. Når du bare har med det en shorts ser du at fargen forandrer seg for hver dag du er på tur...
På grensen er vi helt alene. To relativt unge menn. En fra Canada og fra Norge. De kommer fra Israel og vil inn i Jordan, noe en hel horde med mennesker ville ristet på hodet av idet de står klare for å krysse jordanelven for gå nettop andre veien. Men denne horden, eller israelsfolket om du vil, ser vi bort i fra i denne omgang. De har relativt lite med vår tur å gjøre nemlig. Faktisk er det meste forskjellig fra deres situasjon til vår. De ville inn i landet, vi ville ut. De kunne bare krysse elven for å komme inn, vi måtte betale 90 shekel og godsnakke med IDF. De ville innta landet, vi ville bare se hvordan de levde på andre siden. Alt er forskjellig. La oss glemme israelsfolket for denne gang.
"Aqaba?" sier drosje sjåføren og nevner en pris som er hinsides. (Ikke hinsides grensa, altså israelsk, men hinsides hva som er rimelig, altså urimelig)
Vi har ikke store valget når vi står der med ryggsekker og er klare for å komme oss til Aqaba fortest mulig. Men slik er det nå endelig på en grenseovergang i ørkenen, selgers marked. Jalla Habibi.
Dersom noen i fremtiden nevner Aqaba til meg, kommer jeg til å tenke tilbake på det som skjedde på turen. Ikke at det skjedde noe spesielt, men det er da eneste gang jeg har vært i Aqaba.
Aqaba er stedet hvor ordet "telt" betyr to senger under et forsøk på et tak og noe som med enormt godvilje og etter fire runder i baren kan tenkes å bli beskrevet som vegger. Men billig var det jo, noe som i og for seg hjelper like mye på nattesøvnen som ren luksus.
Enkelte ganger gjør du noe i livet som blir husket som "første gang jeg..." Som erfaren snorkler kan jeg si jeg har sett masse av det som er å se av småfisk og koraller i det indiske hav og i rødehavet, men jeg har aldri kronet meg selv med ordene "ja, jeg har prøvd å dykke". Men nå kan jeg altså det. Om enn det var en dyr opplevelse, må jeg si at følelsen av å sitte på ti meters dyp og kikke på livet og korallene gjorde opplevelsen verdt det. Når jeg blir gammel skal jeg fortelle mine barnebarn om "Første gang jeg dykket, det var i Aqaba. Ja, det var før krigen..." Den historien kommer like etter min utlegning om hvordan jeg drepte dødehavet.
Dette er første gangen Tristan blir ofret på et alter. Neppe en historie for barnebarn dog...
"Don't go to high altitudes after diving" Stod det med store bokstaver på kontrakten vi måtte skrive før vi dykket. På neste linje stod ordene: "I realize taht Petra is at a high altitude" og helt nederst kan en nå se min kaligrafiske signatur som betyr at jeg selvfølgelig ikke vil gjøre noe så dumt som å reise til Petra etter å ha dykket. Men hva kan en si? Jeg er vel kanskje en rebell i utgangspunktet. En advarsel er det samme som en fristelse. Så lenge du bare kan mate rakkerungen i ditt innerste, så skulle vel alle være fornøyde. Mes at alt de snille og de som følger reglene, for rakkerungen fikk jo mat han også.
Fordelen med høyden er den medfølgende utsikten. Her på en topp etter en av våre fire store fjellturer i løpet av to dager
Bussen fra Aqaba til Petra hadde to ledige plasser når ankom buss stasjonen. Beleilig. Det eneste som ikke klaffet var at beinplassen var begrenset til en tredejedel minus en halv i forholdt til våre bein. Med et smil greide vi alikevel å komme oss til Petra, hvor resten av passasjerene fant ut at det de hadde trodd var et smil på leppene våre bare var en grimasje for smerten vi måtte utholde.
The Orient Gate Hotel ble vårt hjem for to netter. Frokosten - om man er så snill mot måltidet og kalle det for en frokost - bestod av ett egg, pitabrød, syltetøy og ost. Istedet for å ønske oss en god morgen var det som om frokosten ropte "Betal litt mer for et sikkelig måltid neste gang" til oss.
Etter å ha oversett opp mot 37 tilbud om å ri på hest eller esel ned til Petra, de fleste fra beduinerunger så unge at de ville kvalifisert til Gutter 12 i en norsk rideliga, kom vi endelig til Petra's berømte pølse i rosin, eller pinsevennen i den lutherse menigheten om du vil. Det som skiller seg ut med andre ord. The treasury er det første som virkelig imponerer i Petra. Det er utrolig og fascinerende.
Meg foran the treasury. Utrolig stor sak. Jeg liker jo å tro at jeg er relativt høy...
Når sant skal sies, og det skal det jo på orkesterplass, så vil jeg si at Petra må være like kjedelig som Walker Texas Ranger uten Chuck Norris - Dersom du ikke likker å gå lange turer i fjellet.
Hadde det ikke vært for at vi tok oss 4 turer, hver på 2-3 timer rundt omkring i hele Petra og såg oss omkring, tror jeg Petra hadde vært en stor skuffelse. Derfor skal du som sitter og leser her, om du enda henger med, ta en penn og skrive "Chuck Norris" bak øret.
Hvorfor? Jo, for neste gang du ser det vil du tenke: "Jeg må huske å ta med gode tursko dersom jeg skal til Petra."
Turen hit - til the monastery - er en av grunnene til at du må ta med gode sko. Turen tok et par timer og 800 x 2 trappetrinn. Her poserer Tristan innenfor sømmelighetens grense.
To dager i Petra, 16. og 17. mai. To merkedager i norsk historie. To merkedager i min beinmusklatur. Mange kilometer og tusenvis av trappetrinn måtte vike for mine sandaler. Det er sånn som du husker med glede. Hvis du har glede av det, og hvis du husker det. Det er nemlig den kombinasjonen som gjør at du kan huske med glede. Det gjør jeg.
Den kongelige graven i Petra.
The treasury sett ovenfra. Et bilde som ikke alle Petraturister får tatt, du må nemlig belage deg på et par-tre timer og hundrevis av trappetrinn.
Vi hadde selvutløser til lunsj.
Den siste trasketuren gikk i dette landskapet. Hvorfor finne den vanlige veien ut av Petra når du nesten kan gå deg vill? Når vi fant veien etter halvannen time var vi tom for vann. Jeg er enda takknemmelig for bilen som plukket oss opp før dehydrasjonen plukket oss ned.
Mandagen var en transportetappe. Vi var klare for litt historikk både bibelsk og vitenskaplig.
La oss ta transporten først. Fra Petra går det buss til Amman, den er grei. Men vi skal til Madaba. Hva så? Jo, naturligvis tar du bussen så langt du kan, og så ser du hva som skjer. I dette tilfeller skjedde dette:
Vi møter en fyr som skal samme plass som oss. En kamerat skal plukke ham opp. Mens vi venter kjenner vi svetten renne. Solkremen vi tok på om morgenen har kapitulert og blir transportert vekk fra steder som er smarte å beskytte for sol ved hjelp av svetten og tyngekraften. Omsider kommer vår venn for å plukke oss opp.
Det er merkelig hvordan den første setningen i en samtale kan prege hele samtalen. Samtalen som fant sted i bilen fikk i alle fall varige mèn av den første setningen.
"I love Osama bin Laden"
Deretter kan dere jo gjette på hvilken vei samtalen gikk. Men så lenge bilen gikk i rett retning kunne samtalen gå som den ville, vi kom oss i alle fall til Mount Nebo.
Meg og Moses' utsikt. Håper han ikke hadde så uklar sikt.
På mount Nebo klatret Moses opp en dag med klart vær. Her fikk han se landet hans folk var lovet, men som han selv ikke fikk sette sine ben i. Utsikten gav ham lov til å se hele landet. Fra Tiberias sjøen i nord til Negevørkenen i Sør.
Denne utsikten gjør at det kanskje ikke helt unaturlig finnes et kart over helliglandet i St. Georges kirke i Madaba. Venskligere å forstå er det at kartet jeg stod og kikket på faktisk er verdens eldste kart. Fra det 6. århundret e.Kr. i detaljert og imponerende mosaikk.
Utdrag av verdens eldste kart. Det viser gamlebyen i Jerusalem, kjenner du det igjen?
Neste gang noen spør meg om jeg har sett verdens eldste kart med mine egne øyne skal jeg forsyne meg svare ja.
Fra Madaba ble resten av turen er ren formalitet. Bokstavelig talt. Stempling i pass, betaling av billetter og en "takk og på gjensyn" til Tristan utfor leiligheten. Formaliteter er tross alt en fin måte å avslutte ting på, bare en ikke blir for formell, det ville jo vært kjedelig...
Visit Jordan.
Chris, over og ut
onsdag 13. mai 2009
En fantastisk mulighet for deg mellom 20 og 25 år
mandag 11. mai 2009
Temporary presence in Hebron
Lørdag var det duket for mitt første besøk til Hebron. Og du for en spennende by.
Vi besøkte TIPH - Temporary International Presence in the City of Hebron, som arbeider med å observere og rapportere på forholdet mellom de jødiske setlerene og palestinerne i byen.
Etter en lang og god innføring i Hebrons historie og nåværende situasjon fikk vi omvisning i sentrum. Spesielt å se hvordan to fronter møter hverande ved grensene mellom de jødiske bosetningene og den palestinske befolkningen. På kanten til det absurde spør du meg. En utgreiing ville sannsynligvis tatt alt-for-masse-plass-og-en-halv til å ha i ett blogginnlegg. Derfor kan du som vil vite mer ringe meg.
French Hill er for øyeblikket mørklagt, men langt fra stille. Araberne i landsbyen borti her holder tydeligvis fest. Jeg kan sitte en altan som er større enn egoet til David Hasseloff og nyte lyden av livet og utsikten mot Amman og Jordan.
Merkelig at jeg skulle nevne Jordan... Dette er nemlig målet for min neste reise. Jeg, Tristan og evetyrlysten vår setter nesen sørover mot Aqaba på fredags morgen. Planen derfra er Petra og Amman. Overnatting og transport overlater vi til tilfeldighetene og beleilighetene langs veien. Vi har hørt at det er masse av dem i Jordan.
Eva og meg er klare for å sjekke om DU har kastet sten i Hebrom i det siste...
www.viktigefolkmedfølgebil.com
Gamlebyen i Hebron. De jødiske bosetterne bor praktisk talt rett over hodene på palestinerne. Her har palestinerne hengt opp netting over handlegatene for å ikke få søppel og stein i hodet. Smart.
Me dlitt stigeklatring og bakveier kom vi oss opp på et tak. Vi var fortsatt på palestinsk område, men nå var VI over jødene. Vi kastet ikke stein.
Bygningene til venstre eies av palestinere. Til høyre er bosetningen Beit Hadassa. Avstanden er ikke et steinkast engang. Kald front.
Mot slutten av oppholdet i Hebron fikk vi komme inn i moskeen hvor Abraham ligger begravet med sine nærmeste. Vegg-i-vegg er synagogen som markerer samme grav. De deler på helligdommen som gjennom i historien har sett masse blod mellom jøder og muslimer. Jentene måtte på med kappe og hette. Men kan jo ikke gå hedensk kledd på et sted Abraham kjøpte for flere tusen år siden...
Ellers kan det jo nevnes andre småting i livet. Jeg fikk pakke i posten idag (Takk Gunstein), Oppvasken er tatt, Paven var innom Caspari for å høre hvordan det stod til og jeg fikk gjort litt innkjøp på butikken idag.
Paven, eller Benni, som han går under på Caspari Centeret var i godt humør idag. Han benyttet anledningen til å hilse til sin bror Ian McDiarmid og til å tale Ex-Cathedra ved å si at Chelsea er verdens beste fotballag. Der fikk dere servert den. Teologisk korrekt nemlig.
Fortell gjerne om din handletur i kommentarfeltet.
-Chris-
Vi besøkte TIPH - Temporary International Presence in the City of Hebron, som arbeider med å observere og rapportere på forholdet mellom de jødiske setlerene og palestinerne i byen.
Etter en lang og god innføring i Hebrons historie og nåværende situasjon fikk vi omvisning i sentrum. Spesielt å se hvordan to fronter møter hverande ved grensene mellom de jødiske bosetningene og den palestinske befolkningen. På kanten til det absurde spør du meg. En utgreiing ville sannsynligvis tatt alt-for-masse-plass-og-en-halv til å ha i ett blogginnlegg. Derfor kan du som vil vite mer ringe meg.
French Hill er for øyeblikket mørklagt, men langt fra stille. Araberne i landsbyen borti her holder tydeligvis fest. Jeg kan sitte en altan som er større enn egoet til David Hasseloff og nyte lyden av livet og utsikten mot Amman og Jordan.
Merkelig at jeg skulle nevne Jordan... Dette er nemlig målet for min neste reise. Jeg, Tristan og evetyrlysten vår setter nesen sørover mot Aqaba på fredags morgen. Planen derfra er Petra og Amman. Overnatting og transport overlater vi til tilfeldighetene og beleilighetene langs veien. Vi har hørt at det er masse av dem i Jordan.
Eva og meg er klare for å sjekke om DU har kastet sten i Hebrom i det siste...
www.viktigefolkmedfølgebil.com
Gamlebyen i Hebron. De jødiske bosetterne bor praktisk talt rett over hodene på palestinerne. Her har palestinerne hengt opp netting over handlegatene for å ikke få søppel og stein i hodet. Smart.
Me dlitt stigeklatring og bakveier kom vi oss opp på et tak. Vi var fortsatt på palestinsk område, men nå var VI over jødene. Vi kastet ikke stein.
Bygningene til venstre eies av palestinere. Til høyre er bosetningen Beit Hadassa. Avstanden er ikke et steinkast engang. Kald front.
Mot slutten av oppholdet i Hebron fikk vi komme inn i moskeen hvor Abraham ligger begravet med sine nærmeste. Vegg-i-vegg er synagogen som markerer samme grav. De deler på helligdommen som gjennom i historien har sett masse blod mellom jøder og muslimer. Jentene måtte på med kappe og hette. Men kan jo ikke gå hedensk kledd på et sted Abraham kjøpte for flere tusen år siden...
Ellers kan det jo nevnes andre småting i livet. Jeg fikk pakke i posten idag (Takk Gunstein), Oppvasken er tatt, Paven var innom Caspari for å høre hvordan det stod til og jeg fikk gjort litt innkjøp på butikken idag.
Paven, eller Benni, som han går under på Caspari Centeret var i godt humør idag. Han benyttet anledningen til å hilse til sin bror Ian McDiarmid og til å tale Ex-Cathedra ved å si at Chelsea er verdens beste fotballag. Der fikk dere servert den. Teologisk korrekt nemlig.
Fortell gjerne om din handletur i kommentarfeltet.
-Chris-
søndag 3. mai 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)
