torsdag 18. juni 2009

En dag i Gaza.

"Vi har fått visum til Gaza, Christian"
Slik begynte det hele. For meg. For Silje hadde det begynt for lenge siden med søknader og daglige telefonsamtaler til myndighetene for å få visum.

I senere tider har til og med helsearbeidere hatt store vansker for å slippe inn i Gaza. Israel har strammet ytterligere inn i det hele tatt på hvem som får komme inn. Derfor var det overraskende å få innreisetillatelse til Gaza.

I dag tidlig tok vi så av sted for å besøke kanskje verdens mest omtalte sted i de senere år. Inntrykkene jeg fikk var mange og lærerike. Følelsen av å få oppleve innsiden av det som omtales som verdens største fengsel er spesiell, jeg sitter igjen med vissheten om å ha fått del i et stort privilegie.

Grensesjekken på israelsk side gikk meget greit. Etter å ha sett Per Sandberg vel avgårde, ventet vi på at våre pass skulle godkjennes. I mellomtiden kommer Fredrik Græsvik. Han viser seg å være en av de hyggeligste nordmenn jeg har truffet på i utlandet, en virkelig jordnær kar. Han er generøs nok til å spandere baggasjebærere på oss og låne oss sjåføren sin i fem minutter fra israels grensepost til Hamas' checkpoint. Græsvik var inne i Gaza for å dekke Sandbergs besøk, artikkelen og reportasjen kan sees og leses HER Jeg må nok si at hva Sandberg såg idag, er noe av det samme inntrykket jeg sitter igjen med.

Å komme til Hamas' checkpoint var som å bli dratt inn i "drageløperen" Ja, den handler om Taliban, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kunne gi. Der satt to av Hamas-gutta på en hjemmesnekret pult og ville ha passene våre. Overraskende nok gikk det hele svært greit. De var ikke særlig interresserte i oss, de nærmest overså innholdet i bagasjen vår. Så lenge det ikke var alkohol som ble smuglet inn kunne vi få gå.

Ved Hamas' checkpoint ble vi hentet at vår kontaktperson og sjåfør som var med oss hele dagen. Noe som gjorde det hele tryggere og mer behagelig for oss. Kjentfolk er nok en nødvendighet dersom du skal inn i Gaza.

De første inntrykkene fra selve Gaza var de dårlige veiene. Infrastrukturen er enda ikke bygd opp etter krigen i og med at Israel ikke vil slippe inn byggemaskiner og byggemateriale til Gaza. Blokkaden har vært utrolig streng siden krigen. Shampo ble nylig lovlig å frakte inn til Gaza, men ikke balsam siden dette er en luksusvare. Hva så med alle nødhjelpsposene USA har send som inneholder en liten balsambeholder i tillegg til masse annet nødvendig? Den slipper vi ikke inn... Nok om det.

Det neste på listen var en bydel som rett og slett ikke kan kalles by lenger. Flatt. Alle bygninger var bombet og jevnet med jorden. Hele kvartaler, hele gater, hele bydelen. Bolighus. Sykehus. Flatt.
Hva kan en si når en sitter i bilen og ser ut på dette? Enkle telt er satt opp som nye klinikker siden det ikke kan bygges nye sykehus. Barn leker i ruinene og nye hjem er bygd opp til dels av palmeplader, dels av store murblokker fra ruinene. En blir rett og slett rørt. Det er helt nye syn for en nordmann med alt for masse hell i livet.
Det hele blir ikke bedre ved tanken på at 1,5 millioner mennesker lever inne i dette områfet. 46 kilometer langt og 10 kilometer bredt. Det blir tett. Og så kan du i tillegg til dette kan du trekke inn arbeidsløsheten på vel 80%. Statistikken og bildene som møter det roper til deg om disse menneskenes fortvilte situasjon.

Ellers på programmet stod sightseeing i sentrum av byen. Nok en ny tanke kommer frem i tankene. For en presisjon! IDF har sett seg ut strategiske mål og jevnet de med jorden uten å skade de omliggende bygningene for mye. Det er utrolig så presise de kan være. Fra vår posisjon på taken av baptistkirken i Gaza kan vi se uskadde bygninger så langt vi ser. Selvfølgelig bortsett fra regjeringslokalene som er bombet sønder og sammen - uten å røre bygningen omkring. I krig skal vel dette sies å være en god egenskap, dersom en kan sies at det finnes noen gode egenskaper ved bombing. Men så kommer tanken; Hva skjedde med presisjonen i bydelen hvor alt lå jevnet med jorden?

I løpet av dagen fikk vi besøke flere familier og snakket med dem om forholdene i Gaza. Konsensusen er at det ikke er lett å leve der, men de elsker alle å bo der. Flytte? Nei, ikke tale om! Gaza er rett og slett plassen de vil bo.
Vanskelighetene ved å leve der, spesielt for kristne, er stort sett relatert til regjeringen. Hva så med fremtiden? "Det vet jeg ikke noe om, det vet bare Gud. Vi får stole på ham og håpe."

Til nå er det blitt malt eg svært dystert bilde av Gaza by. Men del ville være å se bort i fra det som er en stor del av sannheten. Gaza er en nydelig by. Sjelden har jeg sett så fine gater med grønne trær og blomser. Grønne lunger i en by er luksus til og med i Israel, men det finnes flere av den i Gaza. Mange bygninger er moderne og fine, og ville vært tilstreklige til å huse de edleste gjester. Strandpromenaden er fin, en nydelig plass for bading og avslapning. Den var i alle fal det før. Nå er det for mye kloakk i vannet i og med at det ikke er noe rørsystemer stablet på bena etter krigen. En annen ting som ikke gjør stranden til det naturlige stedet for en date er det faktumet at Hamas truer med å drepe, og har drept, ugifte par som tar seg en tur langs stranden.

En god middag på en fiskerestaurant langs stranden avrundet det hele. Herfra ble vi tatt tilbake til grensen. Denne gangen gikk ikke Israel med på å behandle oss så fort... Kø og venting er stikkordene.

Dette er selvfølgelig ikke hele fortellingen om turen til Gaza. Dere kan sikkert lese og se mer på Siljes blogg og Ingjerds blogg i nærmeste fremtid, men fra orkesterplass er det nok skriftlig, selv om jeg kunne skrevet en bok om dagens inntrykk. Herfra får dere nøye dere med noen bilder fra dagen. Klikk på bildene for å få dem større.


Gjengen på tur. Meg, Silje og Ingjerd på taket av baptistkirken i Gaza. Denne kirken ar forøvrig ikke hatt en pastor på to år siden han ikke får innreisetillatelse.


Ikke alle hjelpearbeider får kommet så langt som dette engang. Hva er oddsen for at jeg fikk? Noen ting er sterkere enn dårlige odds.


"Press" - Ja, vi kan godt skjule oss under det skalkeskjulet.


Bolighus jevnet med jorden.


Dette var en gang et bolighus.


Utbrente biler var det mange av langs veikanten.


Denne familien har laget seg et sted å bo av blokker fra ruinene og palmeblader.


Hamas' regjerningslokaler. Et bevis på at Israel kan presisjon. Ikke mange andre skader i områet rundt.


Som sagt, Gaza er en nydelig by. Her med utsikt over Middelhavet. Billig leie.


Dette huset var sju etasjer en gang i tiden.


Falleferdig? Hadde sikkert vært greit å kunne rydde vekk de verste farene med et så falleferdig hus. Men det er ikke lett uten anleggsmaskiner.


Ingen fortalte meg, men jeg gjetter på at Hamas ar hatt geværmenn i dette bygget.


Nok et bevis på presisjon. Huset over gata er riktignok truffet, men stadig vekk imponerende om det er rett ord å bruke.


Utsikten fra fiskerestauranten vi spiste på. Gaza hadde nok vært en nydelig sted for ferie - la oss håpe at det kan bli åpent for allmennheten i fremtiden.

En mer spennende slutt på året kunne jeg neppe spurt om.
Siste helgen i Israel er påbegynt, jeg begynner å innse at Norge er like rundt hjørnet. Det blir godt å komme hjem, da skal det sparkes fotball på gress.
Alt vel, God Helg!
Chris

tirsdag 16. juni 2009

7 dager

I skrivende øyeblikk er det nøyaktig én uke til jeg sitter på bussen til flyplassen for å trekke nordover. Den siste måneden blir automatisk fyllt med tanken "Jeg skulle jo gjort det før jeg reiste hjem" men jeg har greid å nøytralisere det hele med tanken "Jeg tar det neste gang".

Men noe har jeg jo bedrevet tiden med. Det kommer i korte trekk og i bildeform.


TUR TIL NEGEV-ØRKENEN MED VÅR ALLES GODE OLSEN


Jeg fikk være med danske-prest-Olsen på tur til Negev-ørkenen for å sjekke ut ting vi ikke hadde sett enda. Første stopp var i Sde Boker for å besøke gravene til David og Paula Ben Gurion. "Foreldrene" til en nasjon har fått et gravsted med nydelig utsikt over Negev-Ørkenen. Her ligger faktisk folk begravet, litt uvant med tanke på at Jesu grav er den graven jeg er blitt vant til å besøke i år.


Vi besøke også ruinene til Tel Avdat. En gammel by fra det fjerde århundret etter Kristus. En by med historie som stoppested for krydderkaravaner Arabia <-> Middelhavet. Ruinene er meget bra bevart og er absolutt verdt et besøk når en først er i området. Blir det for varmt, kan du alltid ta en hvil i det kjølige gravkammeret.


Vi fikk også tid til å traske litt i En Avdat, en Oase i Negev. Ikke mye ulikt En Gedi for lommekjente. Fint med nærkontakt med fjellgeitene, Sol på kroppen og godprat om teologi med Olsen.


SYKKELTUR RUNDT GENESARETSJØEN MED TRISTAN


Revansje kan en kalle det. De 60+ kilometerne rundt sjøen ble tilbakelagt på skremmende kort tid. Sammen med Tristan fikk jeg en god treningsøkt og en verdig avslutning på et godt venneforhold. Turen rundt sjøen skal absolutt vurderes dersom du er sprek og har en dag til overs i Galilea. Billig underholdning og fint landskap. Ikke sykle i juni, det er varmt, I know...
Ovenfor sitter Tristan og tørker i Solen etter et bad i den utrolig varme sjøen. Nedenfor passer vi på å ikke falle inn i minefeltet på andre siden av gjerdet. "Vi bader ikke her"




"LIGHT IN JERUSALEM" FESTIVAL I GAMLEBYEN


Årets nysatsning i Jerusalem. En lysfestival. Her er et bilde fra danseshowet med laserlys. Fascinerende.


Masse bilder trekker ut i gatene i gamlebyen for å få med seg alle de merkeligste tingene som er opplyst...


... alt fra lysende bøtter på veggen i den arkeologiske parken til opplyste kirker, ruiner, huler og brudepar. Stilig konsept i grunn.

En uke går fort mot slutten. Året er omme, et nytt står for døren.
Oslo? Bergen? Kanskje MHS i Stavanger? Har du et åpenbaring til meg?

Vi snakkes i sommer!
Chris, kommer snart til et sted nær deg!

onsdag 27. mai 2009

En måned igjen...

Når jeg går inn i den siste måneden innser jeg at det er masse ting jeg ikke har gjort enda.
En av disse tingene er å gå på fotballkamp.
Lørdag var ventetiden over. Beitar Jerusalem spilte kamp mot Bnei Sakhnin.
Resultatet ble 3 - 0, kampen var like dårlig som en tippeliga kamp. Cirka.

Det spennende med kampen er at Beitar er det mest jødiske laget i ligaen og stiller uten arabere i lagoppstillingen. Bnei Sakhnin er rake motsetningen. Det skulle jo være duket for litt av hvert, men som kjent er det jo ikke duken du kommer for å se når du går på fotballkamp...

Beitar vant Cupfinalen tre dager senere, jeg har i alle fall sett Cupvinnerne live. Det kan jeg vel få skryte av...


Det nærmeste vi kom en slosskamp var dette. Ikke at vi håpet på en slosskamp, men...

I mangel på skikkelig underholdning på stadion, håpet vi på å stimulere våre kulturelle krav på kosert med TYPO. En grei sak. Ikke verdens beste band, men langt ifra verdens verste.Alltid hyggelig å henge med venner på konsert uansett.


TYPO

Tirsdag var dagen for Caspari staff day out. Teambuilding på gang. Herodion, Bet Guvring og grillings var programmet for dagen. Hyggelig å kunne henge med Casparifamilien uten å måtte tenke på jobb.

Her kunne jeg avsluttet som en ni-åring ville avsluttet sin stil om "Hva jeg gjorde i forrige uke": "Alt i alt var det en fin uke"


Chris og Heidi hadde dey usannsynlig hyggelig på turen. Vi lar oss ikke stoppe av dårlig vær...


Caspari familien:
Hanna, Heidi, Alec, Rachel, Henna, Knut og Chris.


Knut fikk se lyset i løpet av dagen. Etter dette vil Caspari ta en mye mer karismatisk vending.

God helg
Chris

onsdag 20. mai 2009

Al Zaher & Al Ghouti in Jordan - The long story

To gutter trenger minimalt med planlegging når en skal på tur. Alt som var sikkert var at bussen vår gikk klokken 07.00 en varm fredags morgen.


Reisekompis Tristan.


Etter bare en halv time på en buss full med unge mennesker som skal til Eilat for å slippe litt luft ut av ventilen angrer jeg. Vi nærmer oss slutten av nedstigningen til jordandalen og solen er allerede godt i gang med sin daglige rutine. På vei mot Zenit, bare for å trekke seg tilbake igjen derifra. Gradene på gradestokken kryper oppover samtidig som bussen stiger nedover mot dødehavet. Hvorfor i all verden har jeg langbukse på meg?

I Eilat skiftes joggebuksa ut med shorts. Buksa inntar en plass lang nede i sekken, og kjenner på fuktigeten i lufta at den kan takke farvel til forventingene om å kjenne varmen fra sola og alt for klamme legger på en stund.


Her er begge representert i shorts, godt brukte shorts. Når du bare har med det en shorts ser du at fargen forandrer seg for hver dag du er på tur...


På grensen er vi helt alene. To relativt unge menn. En fra Canada og fra Norge. De kommer fra Israel og vil inn i Jordan, noe en hel horde med mennesker ville ristet på hodet av idet de står klare for å krysse jordanelven for gå nettop andre veien. Men denne horden, eller israelsfolket om du vil, ser vi bort i fra i denne omgang. De har relativt lite med vår tur å gjøre nemlig. Faktisk er det meste forskjellig fra deres situasjon til vår. De ville inn i landet, vi ville ut. De kunne bare krysse elven for å komme inn, vi måtte betale 90 shekel og godsnakke med IDF. De ville innta landet, vi ville bare se hvordan de levde på andre siden. Alt er forskjellig. La oss glemme israelsfolket for denne gang.

"Aqaba?" sier drosje sjåføren og nevner en pris som er hinsides. (Ikke hinsides grensa, altså israelsk, men hinsides hva som er rimelig, altså urimelig)
Vi har ikke store valget når vi står der med ryggsekker og er klare for å komme oss til Aqaba fortest mulig. Men slik er det nå endelig på en grenseovergang i ørkenen, selgers marked. Jalla Habibi.

Dersom noen i fremtiden nevner Aqaba til meg, kommer jeg til å tenke tilbake på det som skjedde på turen. Ikke at det skjedde noe spesielt, men det er da eneste gang jeg har vært i Aqaba.
Aqaba er stedet hvor ordet "telt" betyr to senger under et forsøk på et tak og noe som med enormt godvilje og etter fire runder i baren kan tenkes å bli beskrevet som vegger. Men billig var det jo, noe som i og for seg hjelper like mye på nattesøvnen som ren luksus.

Enkelte ganger gjør du noe i livet som blir husket som "første gang jeg..." Som erfaren snorkler kan jeg si jeg har sett masse av det som er å se av småfisk og koraller i det indiske hav og i rødehavet, men jeg har aldri kronet meg selv med ordene "ja, jeg har prøvd å dykke". Men nå kan jeg altså det. Om enn det var en dyr opplevelse, må jeg si at følelsen av å sitte på ti meters dyp og kikke på livet og korallene gjorde opplevelsen verdt det. Når jeg blir gammel skal jeg fortelle mine barnebarn om "Første gang jeg dykket, det var i Aqaba. Ja, det var før krigen..." Den historien kommer like etter min utlegning om hvordan jeg drepte dødehavet.


Dette er første gangen Tristan blir ofret på et alter. Neppe en historie for barnebarn dog...


"Don't go to high altitudes after diving" Stod det med store bokstaver på kontrakten vi måtte skrive før vi dykket. På neste linje stod ordene: "I realize taht Petra is at a high altitude" og helt nederst kan en nå se min kaligrafiske signatur som betyr at jeg selvfølgelig ikke vil gjøre noe så dumt som å reise til Petra etter å ha dykket. Men hva kan en si? Jeg er vel kanskje en rebell i utgangspunktet. En advarsel er det samme som en fristelse. Så lenge du bare kan mate rakkerungen i ditt innerste, så skulle vel alle være fornøyde. Mes at alt de snille og de som følger reglene, for rakkerungen fikk jo mat han også.


Fordelen med høyden er den medfølgende utsikten. Her på en topp etter en av våre fire store fjellturer i løpet av to dager


Bussen fra Aqaba til Petra hadde to ledige plasser når ankom buss stasjonen. Beleilig. Det eneste som ikke klaffet var at beinplassen var begrenset til en tredejedel minus en halv i forholdt til våre bein. Med et smil greide vi alikevel å komme oss til Petra, hvor resten av passasjerene fant ut at det de hadde trodd var et smil på leppene våre bare var en grimasje for smerten vi måtte utholde.

The Orient Gate Hotel ble vårt hjem for to netter. Frokosten - om man er så snill mot måltidet og kalle det for en frokost - bestod av ett egg, pitabrød, syltetøy og ost. Istedet for å ønske oss en god morgen var det som om frokosten ropte "Betal litt mer for et sikkelig måltid neste gang" til oss.

Etter å ha oversett opp mot 37 tilbud om å ri på hest eller esel ned til Petra, de fleste fra beduinerunger så unge at de ville kvalifisert til Gutter 12 i en norsk rideliga, kom vi endelig til Petra's berømte pølse i rosin, eller pinsevennen i den lutherse menigheten om du vil. Det som skiller seg ut med andre ord. The treasury er det første som virkelig imponerer i Petra. Det er utrolig og fascinerende.


Meg foran the treasury. Utrolig stor sak. Jeg liker jo å tro at jeg er relativt høy...



Når sant skal sies, og det skal det jo på orkesterplass, så vil jeg si at Petra må være like kjedelig som Walker Texas Ranger uten Chuck Norris - Dersom du ikke likker å gå lange turer i fjellet.
Hadde det ikke vært for at vi tok oss 4 turer, hver på 2-3 timer rundt omkring i hele Petra og såg oss omkring, tror jeg Petra hadde vært en stor skuffelse. Derfor skal du som sitter og leser her, om du enda henger med, ta en penn og skrive "Chuck Norris" bak øret.
Hvorfor? Jo, for neste gang du ser det vil du tenke: "Jeg må huske å ta med gode tursko dersom jeg skal til Petra."


Turen hit - til the monastery - er en av grunnene til at du må ta med gode sko. Turen tok et par timer og 800 x 2 trappetrinn. Her poserer Tristan innenfor sømmelighetens grense.


To dager i Petra, 16. og 17. mai. To merkedager i norsk historie. To merkedager i min beinmusklatur. Mange kilometer og tusenvis av trappetrinn måtte vike for mine sandaler. Det er sånn som du husker med glede. Hvis du har glede av det, og hvis du husker det. Det er nemlig den kombinasjonen som gjør at du kan huske med glede. Det gjør jeg.


Den kongelige graven i Petra.



The treasury sett ovenfra. Et bilde som ikke alle Petraturister får tatt, du må nemlig belage deg på et par-tre timer og hundrevis av trappetrinn.



Vi hadde selvutløser til lunsj.



Den siste trasketuren gikk i dette landskapet. Hvorfor finne den vanlige veien ut av Petra når du nesten kan gå deg vill? Når vi fant veien etter halvannen time var vi tom for vann. Jeg er enda takknemmelig for bilen som plukket oss opp før dehydrasjonen plukket oss ned.


Mandagen var en transportetappe. Vi var klare for litt historikk både bibelsk og vitenskaplig.

La oss ta transporten først. Fra Petra går det buss til Amman, den er grei. Men vi skal til Madaba. Hva så? Jo, naturligvis tar du bussen så langt du kan, og så ser du hva som skjer. I dette tilfeller skjedde dette:

Vi møter en fyr som skal samme plass som oss. En kamerat skal plukke ham opp. Mens vi venter kjenner vi svetten renne. Solkremen vi tok på om morgenen har kapitulert og blir transportert vekk fra steder som er smarte å beskytte for sol ved hjelp av svetten og tyngekraften. Omsider kommer vår venn for å plukke oss opp.
Det er merkelig hvordan den første setningen i en samtale kan prege hele samtalen. Samtalen som fant sted i bilen fikk i alle fall varige mèn av den første setningen.

"I love Osama bin Laden"

Deretter kan dere jo gjette på hvilken vei samtalen gikk. Men så lenge bilen gikk i rett retning kunne samtalen gå som den ville, vi kom oss i alle fall til Mount Nebo.


Meg og Moses' utsikt. Håper han ikke hadde så uklar sikt.



På mount Nebo klatret Moses opp en dag med klart vær. Her fikk han se landet hans folk var lovet, men som han selv ikke fikk sette sine ben i. Utsikten gav ham lov til å se hele landet. Fra Tiberias sjøen i nord til Negevørkenen i Sør.
Denne utsikten gjør at det kanskje ikke helt unaturlig finnes et kart over helliglandet i St. Georges kirke i Madaba. Venskligere å forstå er det at kartet jeg stod og kikket på faktisk er verdens eldste kart. Fra det 6. århundret e.Kr. i detaljert og imponerende mosaikk.


Utdrag av verdens eldste kart. Det viser gamlebyen i Jerusalem, kjenner du det igjen?


Neste gang noen spør meg om jeg har sett verdens eldste kart med mine egne øyne skal jeg forsyne meg svare ja.

Fra Madaba ble resten av turen er ren formalitet. Bokstavelig talt. Stempling i pass, betaling av billetter og en "takk og på gjensyn" til Tristan utfor leiligheten. Formaliteter er tross alt en fin måte å avslutte ting på, bare en ikke blir for formell, det ville jo vært kjedelig...

Visit Jordan.

Chris, over og ut

onsdag 13. mai 2009

En fantastisk mulighet for deg mellom 20 og 25 år

En sterk anbefaling kommer fra Jerusalem i de sene nattestimer.
Du skal gå inn HER og HER å lese om bridgebuilders.

Dersom du er mellom 20 og 25 år og har lyst å se Guds kjærlighet arbeide mot menneskeskapt hat på en utrolig måte skal du til og med vurdere å melde deg på.

Tenk på det da!

mandag 11. mai 2009

Temporary presence in Hebron

Lørdag var det duket for mitt første besøk til Hebron. Og du for en spennende by.
Vi besøkte TIPH - Temporary International Presence in the City of Hebron, som arbeider med å observere og rapportere på forholdet mellom de jødiske setlerene og palestinerne i byen.
Etter en lang og god innføring i Hebrons historie og nåværende situasjon fikk vi omvisning i sentrum. Spesielt å se hvordan to fronter møter hverande ved grensene mellom de jødiske bosetningene og den palestinske befolkningen. På kanten til det absurde spør du meg. En utgreiing ville sannsynligvis tatt alt-for-masse-plass-og-en-halv til å ha i ett blogginnlegg. Derfor kan du som vil vite mer ringe meg.

French Hill er for øyeblikket mørklagt, men langt fra stille. Araberne i landsbyen borti her holder tydeligvis fest. Jeg kan sitte en altan som er større enn egoet til David Hasseloff og nyte lyden av livet og utsikten mot Amman og Jordan.

Merkelig at jeg skulle nevne Jordan... Dette er nemlig målet for min neste reise. Jeg, Tristan og evetyrlysten vår setter nesen sørover mot Aqaba på fredags morgen. Planen derfra er Petra og Amman. Overnatting og transport overlater vi til tilfeldighetene og beleilighetene langs veien. Vi har hørt at det er masse av dem i Jordan.


Eva og meg er klare for å sjekke om DU har kastet sten i Hebrom i det siste...


www.viktigefolkmedfølgebil.com


Gamlebyen i Hebron. De jødiske bosetterne bor praktisk talt rett over hodene på palestinerne. Her har palestinerne hengt opp netting over handlegatene for å ikke få søppel og stein i hodet. Smart.


Me dlitt stigeklatring og bakveier kom vi oss opp på et tak. Vi var fortsatt på palestinsk område, men nå var VI over jødene. Vi kastet ikke stein.


Bygningene til venstre eies av palestinere. Til høyre er bosetningen Beit Hadassa. Avstanden er ikke et steinkast engang. Kald front.


Mot slutten av oppholdet i Hebron fikk vi komme inn i moskeen hvor Abraham ligger begravet med sine nærmeste. Vegg-i-vegg er synagogen som markerer samme grav. De deler på helligdommen som gjennom i historien har sett masse blod mellom jøder og muslimer. Jentene måtte på med kappe og hette. Men kan jo ikke gå hedensk kledd på et sted Abraham kjøpte for flere tusen år siden...

Ellers kan det jo nevnes andre småting i livet. Jeg fikk pakke i posten idag (Takk Gunstein), Oppvasken er tatt, Paven var innom Caspari for å høre hvordan det stod til og jeg fikk gjort litt innkjøp på butikken idag.


Paven, eller Benni, som han går under på Caspari Centeret var i godt humør idag. Han benyttet anledningen til å hilse til sin bror Ian McDiarmid og til å tale Ex-Cathedra ved å si at Chelsea er verdens beste fotballag. Der fikk dere servert den. Teologisk korrekt nemlig.

Fortell gjerne om din handletur i kommentarfeltet.
-Chris-

søndag 3. mai 2009

Som Far som Son


Begge har vært hos frisøren. Hvem har mest grunn til å juble?

onsdag 29. april 2009

Mediashow fra våren i Jerusalem

Det var kaldt i byen før jeg reiste til Norge i midten av mars. Nå her jeg snart vært i Israel en måned etter det, og kan si at våren er her og er på linje med en god norsk sommer. Her er et lite innblikk i hva som har skjedd denne måneden. Enjoy.


Mest nevneverdig, foruten om en kvartfinale i Champions League, er at jeg har hatt besøk av disse tre gutta. Et besøk av Yngve, Andreas og Kenneth innebærer masse (1) intern humor, (2) hete diskusjoner, (3) masse latter, (4) masse usannsynlig dårlig humor og (5) masse latter.
Her er de avbildet i en debatt milk grotto (hulen hvor Maria sølte en dråpe melk mens hun ammet Jesus) og hvordan det kan ha seg at folk som ikke har kunnet få barn før, etter et besøk i hulen har blitt gravide. Kenneth tror på en guddommelig inngripen, Yngve avviser det hele som katolsk overtro. Andreas føyer seg.


Denne gutten holdt seg i ti dager uten å spise et skikkelig måltid. Siden han var i det hellige land, skulle han faste. Dietten bestod av Loff med sukker på. Kenneth reiste hjem noen kilo lettere, men fikk fremdeles ingen tillegg i hvor mye bagasje han fikk med på flyet. Dermed ble pengene han ikke brukte på mat, brukt til å betale for overvekten.


Langfredag var vi på Bombamela festivalen for å evangelisere og dele ut kristen litteratur. Bombamelafestivalen skulle være noe slikt som en alternativ messe sak. Men det viste seg å være et eneste stort beach party. Klimakset var kanskje når et coverband covret A-HA og Take on me. Om en kan si at han kom helt opp på Morten Harkets lyse toner, så kan eg også si at Telefonkatalogen er en meget interresant bok.
Vi fikk delt ut en del bøker og noen av oss fikk noen gode samtaler. En langfredag med mening.
På bildet har Yngve nettopp skiftet T-skjorte for å gli mer inn i den alternative konteksten. Bra jobba.


Vi sov en natt i Jaffa på Old Jaffa Hostel. Her ville jeg valgt å legge betoningen på ordet OLD. Plassen var Shabby, noen fikk loppebitt og vi delte rom med seks andre gutter. Det gir ti gutter på noen få kvadratmeter, plassert i høyden. Sjarmerende, spesielt når Kenneth var bekymret for at mannen i underkøya på et tidspunkt døde.
Her er utsikten til Tel Aviv fra Jaffa port. Fin kveldstur for fire kulturelt interreserte gutter.


Enkelte ting minner meg bare om Afrika her. Dette er fra toalettet på handlesenteret i Betlehem.


Påskemorgen var vi oppe på oljeberget kl 05.30 for å få med oss soloppgangen. Danskene hadde stelt i stand en andaktstund der oppe. Fint sted å få høre oppstandelsesbudskapet.

Independence day er overstått. Det har vi feiret med grilling og fri fra jobb. Gode ting begge to. I går kveld var jeg nede for å sjekke folkefesten i sentrum. Gatene var fulle, Scener satt opp og fyrverkeri satte kronen på verket. Jeg fikk gratis sukkerspinn av "My friend" fra burgers bar og ble invitert hjem på fest fordi jeg gikk alene og ikke hadde noen å være med.
Israelerne kan virkelig det å feire seg selv. Og de har jo for all del god grunn med de oddsene de har hatt mot seg. Guds folk feiret sin egen nasjon, men måten de feiret på fikk meg til å lure på hvordan de har kommet slik på avveie. De feiret i alle fall ikke som om de er noe Gudsfolk. Kanskje det kan forandre seg med tiden. La oss håpe det.

En siste melding er at Caspari Center enda ikke har funnet en voluntør til høsten. Dersom du selv kunne tenke deg et år i utlandet, eller kjenner noen som kunne hatt "godt av det" så bare ta kontakt, om ikke for å søke, så gjerne for å spør spørsmål.

Dette er Chris i Jerusalem som sier: Hei