En dag i Gaza.

"Vi har fått visum til Gaza, Christian"
Slik begynte det hele. For meg. For Silje hadde det begynt for lenge siden med søknader og daglige telefonsamtaler til myndighetene for å få visum.

I senere tider har til og med helsearbeidere hatt store vansker for å slippe inn i Gaza. Israel har strammet ytterligere inn i det hele tatt på hvem som får komme inn. Derfor var det overraskende å få innreisetillatelse til Gaza.

I dag tidlig tok vi så av sted for å besøke kanskje verdens mest omtalte sted i de senere år. Inntrykkene jeg fikk var mange og lærerike. Følelsen av å få oppleve innsiden av det som omtales som verdens største fengsel er spesiell, jeg sitter igjen med vissheten om å ha fått del i et stort privilegie.

Grensesjekken på israelsk side gikk meget greit. Etter å ha sett Per Sandberg vel avgårde, ventet vi på at våre pass skulle godkjennes. I mellomtiden kommer Fredrik Græsvik. Han viser seg å være en av de hyggeligste nordmenn jeg har truffet på i utlandet, en virkelig jordnær kar. Han er generøs nok til å spandere baggasjebærere på oss og låne oss sjåføren sin i fem minutter fra israels grensepost til Hamas' checkpoint. Græsvik var inne i Gaza for å dekke Sandbergs besøk, artikkelen og reportasjen kan sees og leses HER Jeg må nok si at hva Sandberg såg idag, er noe av det samme inntrykket jeg sitter igjen med.

Å komme til Hamas' checkpoint var som å bli dratt inn i "drageløperen" Ja, den handler om Taliban, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kunne gi. Der satt to av Hamas-gutta på en hjemmesnekret pult og ville ha passene våre. Overraskende nok gikk det hele svært greit. De var ikke særlig interresserte i oss, de nærmest overså innholdet i bagasjen vår. Så lenge det ikke var alkohol som ble smuglet inn kunne vi få gå.

Ved Hamas' checkpoint ble vi hentet at vår kontaktperson og sjåfør som var med oss hele dagen. Noe som gjorde det hele tryggere og mer behagelig for oss. Kjentfolk er nok en nødvendighet dersom du skal inn i Gaza.

De første inntrykkene fra selve Gaza var de dårlige veiene. Infrastrukturen er enda ikke bygd opp etter krigen i og med at Israel ikke vil slippe inn byggemaskiner og byggemateriale til Gaza. Blokkaden har vært utrolig streng siden krigen. Shampo ble nylig lovlig å frakte inn til Gaza, men ikke balsam siden dette er en luksusvare. Hva så med alle nødhjelpsposene USA har send som inneholder en liten balsambeholder i tillegg til masse annet nødvendig? Den slipper vi ikke inn... Nok om det.

Det neste på listen var en bydel som rett og slett ikke kan kalles by lenger. Flatt. Alle bygninger var bombet og jevnet med jorden. Hele kvartaler, hele gater, hele bydelen. Bolighus. Sykehus. Flatt.
Hva kan en si når en sitter i bilen og ser ut på dette? Enkle telt er satt opp som nye klinikker siden det ikke kan bygges nye sykehus. Barn leker i ruinene og nye hjem er bygd opp til dels av palmeplader, dels av store murblokker fra ruinene. En blir rett og slett rørt. Det er helt nye syn for en nordmann med alt for masse hell i livet.
Det hele blir ikke bedre ved tanken på at 1,5 millioner mennesker lever inne i dette områfet. 46 kilometer langt og 10 kilometer bredt. Det blir tett. Og så kan du i tillegg til dette kan du trekke inn arbeidsløsheten på vel 80%. Statistikken og bildene som møter det roper til deg om disse menneskenes fortvilte situasjon.

Ellers på programmet stod sightseeing i sentrum av byen. Nok en ny tanke kommer frem i tankene. For en presisjon! IDF har sett seg ut strategiske mål og jevnet de med jorden uten å skade de omliggende bygningene for mye. Det er utrolig så presise de kan være. Fra vår posisjon på taken av baptistkirken i Gaza kan vi se uskadde bygninger så langt vi ser. Selvfølgelig bortsett fra regjeringslokalene som er bombet sønder og sammen - uten å røre bygningen omkring. I krig skal vel dette sies å være en god egenskap, dersom en kan sies at det finnes noen gode egenskaper ved bombing. Men så kommer tanken; Hva skjedde med presisjonen i bydelen hvor alt lå jevnet med jorden?

I løpet av dagen fikk vi besøke flere familier og snakket med dem om forholdene i Gaza. Konsensusen er at det ikke er lett å leve der, men de elsker alle å bo der. Flytte? Nei, ikke tale om! Gaza er rett og slett plassen de vil bo.
Vanskelighetene ved å leve der, spesielt for kristne, er stort sett relatert til regjeringen. Hva så med fremtiden? "Det vet jeg ikke noe om, det vet bare Gud. Vi får stole på ham og håpe."

Til nå er det blitt malt eg svært dystert bilde av Gaza by. Men del ville være å se bort i fra det som er en stor del av sannheten. Gaza er en nydelig by. Sjelden har jeg sett så fine gater med grønne trær og blomser. Grønne lunger i en by er luksus til og med i Israel, men det finnes flere av den i Gaza. Mange bygninger er moderne og fine, og ville vært tilstreklige til å huse de edleste gjester. Strandpromenaden er fin, en nydelig plass for bading og avslapning. Den var i alle fal det før. Nå er det for mye kloakk i vannet i og med at det ikke er noe rørsystemer stablet på bena etter krigen. En annen ting som ikke gjør stranden til det naturlige stedet for en date er det faktumet at Hamas truer med å drepe, og har drept, ugifte par som tar seg en tur langs stranden.

En god middag på en fiskerestaurant langs stranden avrundet det hele. Herfra ble vi tatt tilbake til grensen. Denne gangen gikk ikke Israel med på å behandle oss så fort... Kø og venting er stikkordene.

Dette er selvfølgelig ikke hele fortellingen om turen til Gaza. Dere kan sikkert lese og se mer på Siljes blogg og Ingjerds blogg i nærmeste fremtid, men fra orkesterplass er det nok skriftlig, selv om jeg kunne skrevet en bok om dagens inntrykk. Herfra får dere nøye dere med noen bilder fra dagen. Klikk på bildene for å få dem større.


Gjengen på tur. Meg, Silje og Ingjerd på taket av baptistkirken i Gaza. Denne kirken ar forøvrig ikke hatt en pastor på to år siden han ikke får innreisetillatelse.


Ikke alle hjelpearbeider får kommet så langt som dette engang. Hva er oddsen for at jeg fikk? Noen ting er sterkere enn dårlige odds.


"Press" - Ja, vi kan godt skjule oss under det skalkeskjulet.


Bolighus jevnet med jorden.


Dette var en gang et bolighus.


Utbrente biler var det mange av langs veikanten.


Denne familien har laget seg et sted å bo av blokker fra ruinene og palmeblader.


Hamas' regjerningslokaler. Et bevis på at Israel kan presisjon. Ikke mange andre skader i områet rundt.


Som sagt, Gaza er en nydelig by. Her med utsikt over Middelhavet. Billig leie.


Dette huset var sju etasjer en gang i tiden.


Falleferdig? Hadde sikkert vært greit å kunne rydde vekk de verste farene med et så falleferdig hus. Men det er ikke lett uten anleggsmaskiner.


Ingen fortalte meg, men jeg gjetter på at Hamas ar hatt geværmenn i dette bygget.


Nok et bevis på presisjon. Huset over gata er riktignok truffet, men stadig vekk imponerende om det er rett ord å bruke.


Utsikten fra fiskerestauranten vi spiste på. Gaza hadde nok vært en nydelig sted for ferie - la oss håpe at det kan bli åpent for allmennheten i fremtiden.

En mer spennende slutt på året kunne jeg neppe spurt om.
Siste helgen i Israel er påbegynt, jeg begynner å innse at Norge er like rundt hjørnet. Det blir godt å komme hjem, da skal det sparkes fotball på gress.
Alt vel, God Helg!
Chris